Vondt! Skikkelig vondt! Og dette som skulle vært unnagjort i en fei før lunsj! Enda godt ingen fra klubben var vitne til dette….
Kona, jentungen og jeg var invitert til morbror Rasmus åttiårslag på Soma i Sandnes. Artig, tenkte jeg, da kan jeg lade opp til Østfold triatlon med litt svømming på Solastrand, sykling på Nordsjøvegen og løping i Ryfylkeheiene. Tok et kjapt søk på nettet for å se om det var noen lokal triklubb som arrangerte treningstri eller noe i den duren. Gleden var stor når det viste seg at Stavanger triatlon skulle arrangeres søndag 23. juni, dagen etter det store jubileet. Suverent! Bursdag på lørdag, triatlon på søndag. Stavanger tilbyr både normal- og sprintdistanse, så jeg meldte meg på sprinten. Da ville jeg være ferdig i god tid før lunsj, og kone og barn slapp å vente så lenge på gubben.
Åttiårslag på Jæren er ikke småtteri. Morbror Rasmus er en av ti søsken, og alle gjenlevende møtte opp. Som i sin tur hadde med sine barn og barnebarn…. Det var dekket på til femten, men det totale antallet gjester var nok nærmere det firedoble! Maten var heller ikke å forakte. Laks-, skinke-, karbonade- og roastbiffsmørbrød på størrelse med løpesko i nummer 44, og i rikelig mengde. Når det var fortært, var det kakebonaza. Ettersom jeg er inngiftet i slekta, og dessuten fra Østlandet, var jeg redd for å fornærme samtlige kakebakere. Jeg spiste et stykke av hver, og jeg ljuger ikke når jeg sier det var åtte forskjellige kaker. I tillegg til boller. Og lefse. Og sjokolade. Og mengder med kaffe….. Ethvert forsøk på å takke høflig nei, jeg skal være med på noe som kalles triatlon i morgen, ble avfeid og overhørt. Denne festen ble en av flere mislykkede forsøk på å forberede meg til konkurransen.
Natta før Stavanger triatlon sov jeg dårlig. Ikke på grunn av frynsete nerver, nei, det skyldtes nok mengdene med mat og kaffe. Greit nok, tenkte jeg, har klart meg OK på konkurranser før med minimalt med søvn.
Det gikk greit å finne veien til Store Stokkavatn hvor triatlonet skulle avvikles. Jeg var på plass før kl 7 for å hente startnummer og rigge til i skiftesosnen. Det var meldt regn og en del vind, men sola brøt gjennom og vinden merket jeg ikke noe til. Dette blir en dag for personlige rekorder, tenkte jeg. Heldigvis visste jeg ingenting om den skjebnen som ventet meg.
I skiftesosnen fant jeg meg fort til rette. Denne delen av triatlon elsker jeg. Den nervøse stemningen, hyggelige og positive folk, erfarne triatleter som hjelper de ferske på en vennlig måte, uten å være påtrengende og blærete. Snakket med flere medkonkurrenter, og det var ikke bare Rogalendinger. Flere landsdeler var representert, dessuten kunne man høre fransk og amerikansk innimellom alle norsktalende. Moro!
Det var god tid til å gjøre seg klar. Jeg fikk til og med anledning til å varme opp i vannet en femten minutters tid. Jepp, tenkte jeg for meg selv, i dag skal du kline til og vise hva østfoldbenken kan diske opp med! Ikke mangel på selvtillit og positivt «selftalk» her i gården.
To minutter før start fikk jeg posisjonert meg fint til på venstre kant, ganske langt framme i feltet. Jeg pleier vanligvis å være ganske beskjeden ved svømmestart, ja, faktisk i hele svømmedelen, men i dag var det dagen for de store rekorder. Starten gikk, og jeg hang godt med. Fornøyd og dum!
Før jeg avslører hva som skjedde, må jeg få lov til å unnskylde min egen prestasjon med litt bakgrunnsinformasjon. Jeg har bare svømt ute en gang denne sesongen. I bunn og grunn har det vært veldig lite svømming for min part. Familie og jobb har gått først (selvfølgelig), og det har for det meste blitt løping og sykling. I midten av mai, når utendørssesongen begynte, klarte jeg å stupe over styret på sykkelen på vei til jobb. Det var ikke noe tull i lav fart, nei, GPS’n viste 34,8 km/t før jeg og sykkelen foretok en salto. Landingen gikk helt greit. Hjelm og sykkel uten en skramme. Årsaken var nok at jeg «valgte» å dempe fallet ved å lande på venstre skulder. Det jeg husker fra lufteturen var fornuftige tanker som «Dette er flaut» og «Jeg må ikke ødelegge sykkelen». Heldigvis ble det ikke brudd, men jeg fikk en ufrivillig pause fra all svømming i fire uker.
Vel, tilbake til Stavanger triatlon. Jeg lå godt plassert. Jeg er ofte litt lat og utspekulert i svømmedelen. Finner meg noen å henge på, så får de holde kursen så jeg slipper bryderiet. Etter 250 meter, ved første bøye, kom krampa! Ikke snikende, men PANG, rett på. Det gjorde så vondt i venstre legg at jeg vurderte å bryte. Sikkerheten ved Stavanger tri var godt ivaretatt. Jeg fikk henge i båtripa til arrangøren. Jeg har aldri brutt noe som helst før, og jeg ville ikke begynne med det nå, under en sprint. Dessuten ville jeg gjøre meg fortjent til å bære den gule deltakertrøya fra arrangementet. Man går aldri med en T-skjorte fra et løp man har brutt!!
Jeg fikk henge til den verste krampa hadde gitt seg, men den slapp ikke taket helt. Jeg klarte på underholdene vis å crawle-bryst- og-ryggsvømme de siste 500 metrene. Det var ikke særlig trangt om plassen i skiftesosnen når jeg haltet rundt med våtrdrakten nede på knærne mens jeg fikla med hjelmen. Dette ble kanskje ikke dagen for noen rekorder (bortsett fra motsatte rekorder), så jeg jeg overbeviste meg selv om at målet for dette løpet måtte revurderes.
Den nye planen ble enkelt og greit dette: Du skal gjennomføre en så god sykkel- og løpedel som mulig. Ta igjen noen motstandere, men først og fremst unngå å bli forbikjørt. En grei plan, hadde det ikke vært for at krampa fortsatt satt i venstre legg og truet, bare ventet på at jeg skulle ta i litt for mye, så den kunne bryte ut i full blomst og forpurre mitt allerede «ødelagte» løp.
Jeg klarte å finne en hårfin balanse for å unngå at krampa knep til. Etter en mil, ved vendepunktet, slapp den helt, og jeg kunne trå til for Konge og fedreland. Jeg begynte å bli litt bekymret for været. Håpte at det ikke ville begynne å regne igjen, for jeg hadde begått enda en feil i mine (dårlige) forberedelser. Jeg lot temposykkelen bli igjen i Fredrikstad når vi dro vestover. I stedet slengte jeg cyclocrossen på taket. Ettersom cyclocrossen er utstyrt med 35 mm knastedekk, satt jeg på helt nye og ferske landeveisdekk. Kvelden før løpet. Uten å sykle dem inn eller teste sykkelen før løpsdagen. Lurt….
Heldigvis gikk denne delen av løpet smertefritt. Bortsett fra krampa, selvfølgelig. Regnet uteble, og jeg fikk faktisk anledning å nyte turen og landskapet på min ferd mot T2.
Sykkeldelen ble riktig så bra. Jeg ble ikke forbikjørt, jeg syklet faktisk forbi flere. De fleste på terrengsykkel, men også noen landeveissyklister. Faktisk også forbi en kar på temposykkel og med aerohjelm. Kanskje han også hadde krampe?
T2 gikk helt greit, men det var i skiftesosnen jeg ble klar over tabbe nummer tre. Eller er vi oppe i nummer fire? Skit samme. Av gammel vane hadde jeg syklet uten sokker. Det går helt greit det, så lenge jeg bruker triatlonsykkelskoa mine. Det gjorde jeg ikke denne dagen. Jeg benyttet som tidligere nevnt, cyclocrossen. Den har jeg offroadpedaler på, og jeg hadde tatt med terrengskoa. De har jeg aldri syklet uten sokker i. Ja, du skjønner helt sikkert hva det hadde resultert i. Gnagsår på begge hæler! Positiv som jeg er tenkte jeg følgende «Løpedelene på sprint er bare fem kilometer». Denne holdningen i kombinasjon med innstillingen om at jeg aldri skal bryte noe som helst, førte til en litt pussig løpestil de siste kilometerne av Stavanger triatlon.
Siste kommentarer